En rørende bok. Jeg husker at da jeg leste "Beatles", så håpet jeg hele tiden at det ville skje noe morsomt. Jeg skogglo av Kims mange eskapader og fiaskoer. Da jeg leste "Halvbroren", forsøkte jeg å mane fram det motsatte. "Å nei, ikke gjør det. Håndter dette på en grei måte nå. Ikke noe tull. Hører du, Barnum. Ikke noe tull." Han hørte alldri på meg, og jeg ble trist. Tristessen ligger i tjukke lag mellom linjene. En av dialogene mellom Fred og Barnum illustrerer dette, synes jeg:
"Hvordan er det å være så liten?" spurte Fred.
"Det er ganske ensomt," svarte jeg.
Der var han igjen forresten - den litt skjeve og rare "jeg-fortelleren."
